For noen minutter siden kom endelig den internasjonale klimaavtalen i havn. Avtalen skulle egentlig være ferdig i går, men ble utsatt til i dag, fordi de fortsatt ikke var kommet til enighet. Men er avtalen slik vi hadde forventet? Nei! Utkastet stadfester målet om å kutte den globale oppvarmingen på 2 grader, men de konkrete målene for kutt av utslipp er strøket, noe som er lite heldig. Og til vår store skuffelse er ikke avtalen juridisk bindende. Vi satser på at avtalen blir bindene innen COP 16 i Mexico. Topplederne har sviktet oss – de hadde sjansen til å bringe i havn en rettferdig avtale, men benyttet ikke sjansen.

For noen dager siden så vi at Kina har trukket seg ut av avtalen. Ifølge Yang Fuqiang, direktør i WWF i Kina, må Kina gjøre alt på en gang. “Vi må bekjempe fattigdom, utvikle industri og samtidig redusere utslipp av klimagasser,” uttalte han. Kina har som mål å kutte 40-45% mer karbonintensivt i 2020, men vegret seg for å legge tallene inn i en internasjonal avtale. Fuqiang uttalte at Kina vil bidra med mer penger til u-land enn de industrialiserte landene eventuelt blir enige om under toppmøtet, men Kina må også kutte stort i utslipp innenlands.

Så var det USA. Det virket som Obama var mer opptatt av det internasjonale kontrollapparatet som skulle se til at landene følger opp utslippsløftene, enn han var av å komme med drastiske utslippskutt i USA. I talen kom han ikke med noen innrømmelser eller forpliktelser, og mente at de rike landene allerede hadde tatt på seg strenge utslippskrav. Dette er sørgelig å høre. USA og Kina er de to største stormaktene, og de står for hele 40 % av verdens utslipp! Men de viser igjen at de er gjerrige – de er mer opptatt av den politiske maktkampen om å være økonomisk ledende.

Utenriksminister Hillary Clinton’s uttalelse om at landene måtte bidra til et fond som gir 100 milliarder dollar i året til klimatiltak i fattige land innen 2020, ble inkludert i avtalen. Likevel skal vi innse at dette på langt nær ikke er godt nok.

Jeg er skuffet over avtalen – den burde vært strengere slik at vi raskere kan komme på rett kjør. En middelmådig avtale som dette, vil jeg si er et steg i riktig retning, og godt er det, men det vil ta mye lengre tid å få utslippskurven nedover igjen dit den må være. Dette betyr flere år med enda værre klimaendringer enn menneskeheten kan tåle. Alle togene har i alle fall ikke gått – vi må fortsette å presse på politikere i alle land slik at kloden kan reddes.

Etter at vi hadde lagt oss tirsdag kveld ble vi innkalt til et hastemøte rundt halv ett. Neste dags morgenaksjon måtte avlyses fordi vi ville komme for tett på den planlagte stormingen av Bella Center. Derfor stod vi opp nesten tre timer senere. Normalt står vi nemlig opp 06.15. Den voldelige demonstrasjonen ved Bella Center preget hele onsdagen. Demonstrantene beveget seg etter hvert inn til sentrum av København hvor vi befant oss. Selv om Natur og Ungdom har tillatelser av politiet til planlagte aksjoner, var vi redde for å bli forvekslet med de voldelige demonstrantene. mener slike demonstrasjoner er veldig uheldige da de tar vekk fokus fra det som er viktig: Kommer det ikke på plass noen god avtale i København nå, ser det svært stygt ut for verdens klimaofre. I stedet blir det fokus på vold og tåregass. Likevel forstår vi deres frustrasjon – færre og færre representanter fra miljøbevegelsen får slippe inn på forhandlingssenteret, representanter som kan hjelpe u-landene til å presse de rike landene til å forplikte seg til utslippskutt.

Tilbake på campingen fikk vi dagens oppdatering fra Malin, en av NUs representanter inne i forhanlingslokalene. Hun var ikke akkurat overlykkelig over dagens resultater, det vil si mangelen på resultater overhodet. Utsiktene for å få til en avtale her i København er veldig dårlige. Som i går har de fortsatt ikke engang bestemt seg hvilken tekst de skal forhandle om. Tidsskjemaet for forhandlingene sa at de faktisk skulle være ferdig med teksten onsdag og finpusse torsdag. Det skjer ikke. Forhanglingene er med andre ord avært på etterskudd. Nå setter vi vår lit statslederne som ankommer torsdag, i dag. Forhåpentligvis har de så lite lyst til å reise tomhendt hjem fra København, at de klarer å mobilisere nok handlekraft til å ordne opp i forhandlingskaoset og få spikret en skikkelig avtale.

Forhandlingsstampen skyldes lite eller ingen tillit mellom de rike og de fattige landene. Det har fortsatt ikke kommet noe penger på bordet, men vi venter spent.

I dag, torsdag, aksjonerte vi utenfor Bella Center. Parolen var: «Politicians talk, leaders act» og vi ønsket å signaisere at verden trenger ledere som har mot til å løse klimakrisen.

Følg med på videre oppdatering og, i mellomtiden, ikke godta at norske politikere skrur ned forventningene til forhandlingene. Vår fremtid er avhengig av en god og forpliktende avtale nå!

Anni og Victoria

Tiden er i ferd med å renne ut. Partene har enda ikke kommet fram til en enighet om en ny, bindende klimaavtale. Nå vil EU samle de største partene i København for et krisemøte.

”Klimatoppmøtet må gå inn i høygir, hvis ikke er det på strak vei mot katastrofe,” uttalte Frankrikes president Nicolas Sarkozy nylig. Sarkozy har rett. Det er i skrivende stund mindre enn 24 timer igjen.

Til min (og mange andres) store skuffelse, kom ingen nye løfter fra Norge, da statsminister Jens Stoltenberg (Ap) holdt hovedinnlegg under møtet. Han brukte tiden på å delvis gjenta det Norge har å tilby verden – Norge vil blant annet innen 2020 kutte Norges utslipp med 40 %. Jeg er glad for at Norge setter slike krav – det er viktig at vi, som et av verdens mest forurensende land, går i bresjen for å kutte klimagassutslippene. Allikevel avhenger også Norges miljøsatsing de neste årene, utfallet av avtalen i København.

Vi vet at denne avtalens resultat hviler mye på verdens eneste supermakt, USA, og framtidens supermakt, Kina, sine skuldre. Førstnevnte land har allerede bestemt seg: Det er bedre at man ikke vedtar noe på dette toppmøtet, enn å ende opp med et svakt kompromiss.

Robert Gibbs, som er pressetalsmann ved Det hvite hus, uttalte nylig at USA ”(…) ikke vil ha en avtale bare for å kunne si at vi har en avtale. Vi ønsker oss en avtale som fungerer både for verdenssamfunnet og USA.” Merk dere det siste – og USA. Det politiske klimaet i dagens USA, er dessverre ikke klar for en ambisiøs, bindende avtale. Selv om President Obama har valgt å reise til København, vet vi alle at han har store utfordringer på hjemmebane med henhold til helsereformen m.m. Obama har ikke altfor mye å gå på – og må derfor veie sine ord – og handlinger – nøye på klimatoppmøte.

Jeg er frustrert. Svært frustrert. Det gjelder det gjelder verdens fattigste framtid – det gjelder min framtid – og ikke minst: det gjelder mine barns framtid. Jeg håper jeg slipper å se tilbake på dagene i desember 2009, som dagene da verdens ledere og politikere nok en gang beviste at klodens framtid ikke er første prioritet. La oss håpe.

Jeg ønsker meg en bindende og rettferdig klimaavtale til jul. Tror du du kan fikse det?

Mandag marsjerte flere afrikanske land ut av forhandlingene under klimatoppmøte i København. Årsaken var at flere av utslippskutt fra de rikeste landene ikke ble prioritert høyere.

Jeg forstår svært godt frustrasjonen de afrikanske landene nå må føle. Etter som det er (hovedsakelig) de rike industrialiserte landene i Europa og Nord-Amerika som har stått for utslipp av klimagasser, er det logisk at det er disse landene som nå må betale. Tross alt – vi har teknologien. Vi har kunnskapen. Vi har pengene. Jeg har stor tro på at klimaavtalen som forhandles fram i København, må bygge på et prinsipp om at ”forurenseren skal betale”.

”En del av de afrikanske landene er frustrerte, dels fordi de ikke føler seg nok hørt i prosessen. Det er også en del frustrasjon over Kyotoprotokollens skjebne,” uttalte miljøvernminister Erik Solheim nylig til Aftenposten.

De afrikanske landene frykter også at den nye klimaavtalen ikke vil bli like bindende for i-landene som Kyoto-avtalen er. Mandag ettermiddag vendte de heldigvis tilbake, etter å ha blitt forsikret om at i-landene vil ta sitt ansvar når Kyoto-avtalen går ut i 2012.

Samtidig har miljøvernministeren ”beroliget” oss, ved å uttale at han selv ikke oppfatter forhandlingsbruddet som dramatisk. Årsaken, mener han, ligger i den knappe tiden verdens ledere og politikere har til å vedta avtalen. Tidspresset er med andre ord stort. Ja, Solheim har et poeng – tiden er knapp – og København er også det jeg vil kalle et skjebnemøte. Men allikevel mener jeg vi ikke må bagatellisere dette forhandlingsbruddet. Vi må se dette som et alvorlig signal om at de afrikanske landene er oppriktig bekymret for deres – og vår – framtid. Uten at i-landene tar ansvar, vil vi ikke kunne løse klimautfordringene. Det kan vi ikke ta sjansen på.

Som fredsprisvinner og klimaaktivist Al Gore selv har uttalt: “Vi har alt det vi trenger for å begynne å løse krisen, kanskje med unntak av viljen til å handle.”

Vi har reist til København under den siste og avgjørende delen av de internasjonale klimaforhandlingene. Vi reiser med 98 andre fra Natur og Ungdom (NU). Vi er her i hovedsak for å demonstrere og legge press på at forhandlerne får i havn en ambisiøs og rettferdig avtale, i tillegg til at vi selv får delta på mange foredrag og lignende hvor vi lærer mye om viktigheten av og prosessene rundt disse forhandlingene. For øyeblikket er tre representanter fra NU til stede på selve forhandlingene. De observerer alt som skjer og holder oss løpende orientert.

Klimatrusselen er vår tids største utfordring, og en god avtale er avgjørende for å unngå farlige klimaendringer som vil ramme millioner av mennesker. Mange føler allerede klimaendringene på kroppen og må flykte fra hjemmene sine. Likevel er det fortsatt formuleringer og hvordan man skal lage avtalen som diskuteres. Vi og resten av NU er her for å sørge for at forhandlingene får riktig fokus: Verdens utslipp må ned, og det litt brennkvikt.

I skrivende stund sitter vi på Klimaforum i København, en alternativ klimakonferanse/-messe med tusenvis av deltakere fra frivillige organisasjoner verden over. I hele dag har vi fartet fram og tilbake i København for å delta på to forskjellige demonstrasjoner. Den første aksjonen var i regi av NU og var utenfor Bella Center hvor forhandlingene finner sted. Aksjonen var mot oljeboring, og det var slagord på bannere som ”No oil in the arctic” og ”Keep the oil in the soil”. Alle hadde på seg sydvester (se bilde) og noen hadde på seg hvite oljeverndrakter. Det var laget sang for anledningen på melodien til Mamma Mia. Det var også en appell ved lederen av Friends of the Earth Ghana. Oljeindustrien er Norges største forurenser og bidrar til enorme klimagassutslipp verden over. For å sikre Norges troverdighet i forhandlingene er det viktig at vi kan vise til egne utslippskutt, og da er det tvingende nødvendig at vi begynner å sette grenser for den skitne oljeindustrien snart.

Den andre aksjonen begynte klokken elleve (ja, vi sto opp tidlig i dag) og var et demonstrasjonstog arrangert av Young Friends of the Earth Europe. Der kom vi blant annet på både TV og radio med oljesangen fra forrige aksjon.

Mange land har blitt enige om at målet må være å unngå en temperaturøkning på mer enn to grader. Dette omtales gjerne som ”togradersmålet”. Det er tre svært viktige forutsetninger for at vi kan klare dette målet:
Utslippskutt på 40 % innen 2020
Utslippskutt på 85 % innen 2050
Klimagassutslippene må begynne å gå ned innen 2015.

Dessverre er det slik at selv om de fleste er enige om tograders-målet, er det få som er villige til å sette i gang tiltak for å nå det. Det er i all hovedsak de rike landene som er skyld i klimaproblemene, og de fattige landene ønsker at de rike landene skal gjøre opp for seg, både ved å kutte egne utslipp, betale for utslippskutt i u-landene, i tillegg til å betale for tilpasning av klimaendringene, dvs. bygging av diker og lignende. Finansiering er et viktig spørsmål, og det er også et tema hvor forpliktene en eventuell avtale skal være.

Altså, disse fire punktene er det viktigste som diskuteres på klimatoppmøtet:
Hvor store utslipsskutt
Tilpasning av klimaendringer
Finansiering (diker og lignende)
Hvor forpliktende avtale

Selv om det til tider har vært mye drama og kaos på forhandlingene, tror vi, og mange andre med oss (bl.a. miljøvernministeren i Danmark) på at en avtale kan komme på plass. Det er uansett en opplevelse å være her – det er utrolig mye folk (og politi!) her, og veldig mye som skjer. Spenningen er til å ta og føle på, for å dra en klisjé. Det er veldig gøy å være i begivenhetenes sentrum.

Vi holder dere oppdatert!

Anni og Victoria

Det er viktig å ha et mål, men det er vel så viktig ikke å problematisere og vanskeliggjøre målet – gjøre målet uoppnåelig. Togradersmålet om å begrense den menneskeskapte oppvarmingen, ikke til 1, men til 2 grader Celsius er et oppnåelig klimamål. EU, Norge og over hundre andre land har sluttet seg til togradersmålet, og vi skal være positive til at vi skal klare å nå det.

Under markeringen på Rådhusplassen i København var tilhørerne fylt med forhåpninger da den gjeve fredsprisvinneren, Desmond Tutu, entret scenen. Desmond Tutu, som sterk motstander av apartheid i 80-årene, satte nå klimaet på agendaen og de rike landenes “gjeld” i klimapolitikken overfor u-landene. Rettferdighet spiller fortsatt en rolle for Tutu. Humoristisk, danseglad og sjarmerende som han var, tente han et håp hos de fleste om at dette er noe vi skal klare, likesom han aldri ga opp kampen mot apartheid.

“Hallo, rike land, våkn opp! De største klimautslippene kommer fra dere, men klimagjelden er billig å betale, 150 milliarder dollar i året er nok,” meddelte erkebiskop Tutu. Ifølge utregningene han viste til, har vi faktisk råd til å betale summen for å forhindre de verste konsekvensene. Et lavutslippssamfunn vil kreve såre prioriteringer, økonomisk og politisk, men det er i det minste fullt mulig og oppnåelig. Det vil jeg si er en riktig så fin gladmelding, som gjør klimaarbeidet lettere.